Et teknologisk mirakel

Foreldrene til Anna var på ferie i Roma, og hun var veldig spent på hva de hadde med hjem. Så nå var det nedtelling på mobilen min med ny ringetone hver morgen. En munter plystretone hadde jeg fått i dag.

- For en fantastisk by! stråler moren neste kveld. Og mens Anna beundrer skatter fra Roma, får jeg høre alt om turen. Det eneste aberet hadde vært all plystringen og tilropene på gaten, det hadde vært ganske slitsomt.

​​Selv var jeg også i Roma. For lenge siden, for å lære litt italiensk. Og plystring var ikke noe stort problem.

​​​Paula - lærerinnen! En fantastisk pedagog. Velkledt til fingerspissene. Av og til en elegant sigarett i høyre hånd mens hun forklarte italienske verb.

​​​Som oppvarming begynte hun alltid dagen med å komplimentere de forskjellige med dagens valg av klær. Og fornemme italienske ord for sort bukse, skinnjakke, veske og sko betraktet oss etter hvert fra tavlen.

Men blått skjørt og hvit genser, som var to unge novisers daglige antrekk, og joggebukse og strikkejakke og ryggsekk som var mitt, var det ingen som fikk vite hva het på italiensk.

En dag sa vi til Paula at det var litt trist at hun ikke kommenterte våre antrekk også. Hvorpå hun smilende svarte – og vel mere til meg enn til novisene – at ingen mann kom til å legge merke til noen som gikk i slike klær.

​​​Jeg fortsatte gjennom livet uten å være spesielt plaget av plystring, det som moren til Anna ble så sliten av. Og kanskje hadde Paula rett, kanskje var det klærne.

​​​Men nå, med plystretonen som Anna innstallerte på telefonen min, er det endelig noen som plystrer på meg også!