Sjørøverliv

- Vi stikker og ser om de deler ut vafler!

To gutter setter kursen mot byens gågate, hvor politikere står på rekke og rad med valgløfter og lett servering.

Og noen fargerike drops og en rød lefse kommer godt med når jeg litt senere finner en kafé for å fordype meg i fargerike brosjyrer.

Men enkel er ikke politikken, og snart vandrer tankene til et annet valg og en pike jeg passet for mange år siden . . .

Anna var åtte år og skulle begynne i tredje klasse til høsten. Men enda litt igjen av sommerferien, og vi ferierte sammen.

Hun hadde vært på besøk hos Kaptein Sabeltann i ferien, og nå tegnet vi skumle sjørøvere og sang sjørøversanger dagen lang.

Men så ville Anna være ordentlig sjørøver!

Og en is måtte vi ha på ferden, uten mat og drikke duger jo ikke en sjørøver.

- Kan jeg kjøpe en til for egne penger?

- Nei, da får du nok vondt i magen.

Men det var ikke et sjørøversvar, skjønte jeg.

Vi stevnet mot byen, hvor det var valgkamp og gatene fylt med ivrige politikere.

Den yngste sjørøveren var som alltid flink til å holde utkikk, og kom snart med en rød rose og to blå drops. Like etterpå hadde hun en pose grønne seigmenn i kikkerten.

Og flere skatter var det, vi trengte ikke å røve engang; kanskje fordi de vi stevnet forbi også var litt av noen røvere. For alle hadde de en kiste med gull, sa de.

Den yngste sjørøveren måtte ha hjelp til å bære til slutt, så mange skatter hadde hun funnet. Uten kart engang. Så lett er det i politikken!

Så var det tid for opptelling av erobringen: En rød rose, to blå drops, en pose grønne seigmenn, en blå ballong, en rosinbolle, en sprettball som blinket i rødt og blått og grønt når man kastet den mot gaten og Friheten. Den siste fordi en noe eldre sjørøver sa at ville man ha sprettball måtte man ta avisen også. Greit nok.

Nå var imidlertid den yngste erobreren sliten, sjørøvertokter tar på! Og hadde vi ikke skatter nok til å ta det rolig i hundre år, var et kafébesøk innen rekkevidde.

På kaféen måtte vi legge vekk sjørøvermanerene, men beholdt et par, så den eldste kunne bestille en sjørøverkake med masse ulovlig krem og marsipan og syltetøy, slikt som en styrer unna når en ikke er sjørøver og bare drikker svart kaffe på kafé.

Og sjørøver måtte en bli for å se hvilket kjedelig liv en lever.

Anna var også kafé-sjørøver og spiste grønne seigmenn og drops, selv om det bare var lov til å spise det de solgte i kakedisken.

Så drakk vi kaffe og brus og spiste ulovlig mat, og Anna så på skattene mens jeg leste i Friheten, og kanskje tenkte vi begge på å bli sjørøvere på heltid, så spennende og behagelig som sjørøverlivet var.

Så var drikke og forbuden mat fortært, og vi stevnet videre.

- Men nå er det snart ikke flere skatter igjen, sukket den yngste sjørøveren etter en stund. Bollen, de grønne seigmennene og dropsene var spist, ballongen sprukket og rosen gjenglemt på sjørøver-kaféen. Bare sprettballen som blinket så fint i rødt og blått og grønt når man kastet den mot gaten, holdt stand.