Where is the wisdom we have lost in knowledge? Where is the knowledge we have lost in information?

Jeg tenker på sitatet ovenfor av T. S. Eliot her jeg sitter og scroller gjennom nyhetene og prøver å holde tritt med verden.

Neil Postman sier i boken "Vi morer oss til døde" at teknologi og medier bestemmer hvordan og hvilke budskap som kan formidles.

Som eksempel gir han den enkle teknologien en indianer trengte for å sende røyksignaler. Han kjenner ikke til det nøyaktige innholdet som røyksignalene formidlet skriver Postman, men han er sikker på at det ikke var filosofiske diskusjoner. Røykdotter er ikke kompliserte nok til å formidle abstrakte synspunkter, så indianeren ville nok gått tom for både ved og ulltepper lenge før han kom til det annet aksiom. Man kan ikke diskutere filosofi med røyksignaler. Formen utelukker innholdet.

Og stadige oppdateringer om tingenes tilstand hadde nok indianeren heller ikke kapasitet - eller ved og ulltepper - til. Kulturer uten medier som opererer med lysets hastighet kan ikke, som vi, få siste nytt hvert femte minutt.

Men når indianeren tar med seg vedkubben og ullteppet og går, er han kanskje heldigere enn oss som må bli på stedet. Fanget av konjunksjonen "og" foran en skjerm hvor det snart ikke er plass til et beskjedent lite"fordi".

Overskriften på dette lille essayet rinner meg i hu: "Where is the wisdom we have lost in knowledge? Where is the knowledge we have lost in information?"

Ikke vet jeg, men den ovenfor nevnte Neil Postman kan hjelpe oss.

Det er informasjon sier han, når vi for eksempel får vite at vitenskapsmenn i Skottland har klonet en sau. Kunnskap får vi hvis vi blir fortalt hvordan kloning blir gjort, og hvor snart man kan forvente at mennesker blir klonet samt kanskje også litt historie om kloning. Men visdom ville være å gi oss råd om hva slags kunnskap vi trenger for å evaluere kloning. Hva kan fortelle oss om vi skal være glade eller lei oss for kloningen? Hva kan fortelle oss hva slags retningslinjer vi trenger for å kontrollere kloning? Hva kan fortelle oss om kloning er framskritt eller tilbakegang?

Kunnskap kan bare bli bedømt av annen kunnskap, og der ligger essensen av visdom, sier Postman.

Visdom betyr altså å vite hvilke spørsmål å stille. Derfor burde man, for eksempel før og under en krig fortsetter Postman, ikke bare intervjue og rådføre seg med de millitære, men også høre med kunstnere, historikere, teologer, lærere, leger og ungdom. Samt, som det heter i våre dager - folk flest.

For visdom innebærer ikke å ha de rette svar. Det innebærer å stille de rette spørsmål.

Og et berettiget spørsmål i vår tid kan vel være "Where is the wisdom we have lost in knowledge? Where is the knowledge we have lost in information?"

Postman trekker inn oppfinnelsen av telegrafen her.

Inntil midten av 1800-tallet kunne informasjon bare formidles så fort som mennesker kunne frakte den, omtrent 50 kilomete i timen på toget. Men farten økte radikalt da telegrafen ble oppfunnet rundt 1850.

Telegrafen gjorde at man kunne sende informasjon hurtig over lange strekninger. Noe som jo var et stort fremskritt, for eksempel hvis et skip var i havsnød eller ved andre katastrofer som for eksempel krig.

Telegrafens språk var overskriftens, sier Postman, og oppgaven var å transportere informasjon, ikke å forklare den. Etter hvert gjorde dette informasjon løsrevet fra en sammenheng legitimt. Informasjon begynte å eksistere i kraft av seg selv, den ble en vare.

Avisene tok telegrafen i bruk, og salget av dem ble avgjort av hvor fort avisene brakte nyheter samt nyhetenes kuriositet. Kvaliteten på nyhetene eller deres relevans for det sosiale og politiske liv ble av mindre betydning, hevder Postman.

Fotografiet, som ble oppfunnet på samme tid som telegrafen, bidrog også til utviklingen sier han. Blant annen fordi fotografiet som telegrafen gjenskaper verden som en rekke enkeltstående hendelser.

Men ikke alle var like begeistret. Henry Thoreau sier i Walden, eller Livet i skogen (1854) at " . . . vi er ivrige etter å bygge en kanal under Atlanterhavet og bringe den gamle verden nærmere den nye, men kan hende vil det da vise seg at de første nyhetene som strømmer til det brede flagrende amerikanske øret, vil være at prinsesse Adelaide har fått kikhoste."

Og det gikk vel som Thoreau hadde fryktet . . .