Et kloster, et glass vin og en resept

"Nei," sa den hyggelige, men myndige abbedissen da vi banket på klosterets port i Provence for så mange år siden nå. "Det er ikke sikkert dere kan treffe venninnen deres. For søstrene har ikke godt av for mange forstyrrelser."

"Men kom inn, så skal dere få middag!"smilte hun vennlig. Og konverserte livlig med min venninne Marit, som hadde vært au-pair i Frankrike og kunne fransk. Mens jeg fordypet meg i det mer eksotiske: Vakre men uforståelige franske ord, nydelig geitekjøtt fra nonnenes egen gård og et stort melkeglass med rødvin. Som gikk rett til hodet på en når en ikke hadde drukket vin før en gikk i kloster.

Venninnen min, Marit, var blitt så glad i Frankrike etter å ha vært au-pair der, at hun måtte en tur tilbake. Og nå skulle vi besøke en hun hadde blitt godt kjent med da hun bodde der.

Etter at abbedissen hadde tenkt seg litt om, kom hun til at vi måtte få treffe venninnen. Når vi først hadde reist helt fra Norge!

Elisabeth, som den franske venninnen het, var så glad for å ha funnet dette stedet. Hun hadde lett så lenge etter meningen med livet, og funnet den her. Hvor det var godt å være – arbeide og fordype seg i bønn for verden.

Og, nesten forunderligst av alt for en 22-åring – hun hadde ingen som helst planer om å dra noen andre steder. Her skulle hun være. Som man måtte bli noen år eldre for å forstå.

To uforglemmelige dager i kloster. Messer med vakker gregoriansk sang, nydelig natur og samtaler med den franske venninnen om meningen med alt. På engelsk, heldigvis!

Så var vi invitert til familien Marit hadde vært au-pair hos. Hvor nye opplevelser ventet, blant annet en guvernante. Som jeg hadde trodd bare fantes i tilårskomne bøker og romantiske TV-serier fra gamle dager.

Hun var kommet til familien etter min venninne, og var nok litt strengere. Og jeg fikk etter hvert gleden av å kunne flotte meg med å ha hatt guvernante.

For min beskjæring av camenbert-ost hadde forbedringspotensial, mente hun. Og siden har jeg visst hvordan man behandler fornemme oster – uten den helt store nytteverdien i mitt liv, kanskje.

Det måtte være hvis man ble invitert til kongen, som mine foreldre brukte som et knep for å lære min bror og meg bordmanerer. Det hadde forsåvidt sin funksjon, inntil vi skjønte at vi jo aldri kom til å bli invitert dit.

Tilbake til det franske. En kveld ville det seg slik at landets utsøkte kokekunst frembrakte en rett som var litt for lite stekt for min ikke så bereiste mage. Og da matforgiftningen ikke gikk over – guvernanten mente nå det kunne være tyfus – ringte den omtenksomme moren i huset til legen.

Som bidro til nok en minneverdig opplevelse fra det første møtet med dette forunderlige flotte landet. For en av medisinene legen forordnet på resepten var:

Et glass rødvin to ganger daglig for å gjenvinne helse og styrke!

Utsikt en tidlig morgentime fra et kloster i Sør- Frankrike.